Når vi spør Yngvild om hvem hun er, har hun mye å fortelle. Hun bobler over av positiv energi, gestikulerer og er dyktig på dette med kommunikasjon. Det må hun være- denne sommeren er hun nemlig ferdig med bachelor i tegnspråk og klar for jobb som tegnspråktolk på NAV.
Et nytt språk
Er det derfor vi ser deg så mye på Onkel Henrys Yngvild, bruker du tatovering som kommunikasjon?
Ubevisst gjør jeg nok kanskje det… Tatovering er jo også et slags språk uten ord. Det å kunne kommunisere uten å prate har fascinert meg siden jeg var i militæret. Der tjenestegjorde jeg faktisk sammen med to som begge hadde en døv forelder. De lærte meg mange tegn. Da vi hadde oppstilling og samling i ring, pratet vi mye med tegnene de hadde lært meg. Jeg ble rett og slett hektet på det. Når man er sliten, kald og svart av kruttrøyk er det ikke alltid man orker å prate heller. Kanskje vil man heller vise noen en finger eller to. Tegnspråk har åpnet opp en helt egen verden for meg. Det er 5000 døve i Norge, mange av dem kjenner hverandre og språket deres har god kultur. Jeg synes faktisk at det kan være lettere å bli kjent med døve mennesker. De tar meg alltid så godt imot.
Når jeg skal tatovere meg er det ofte impulsivt! Jeg liker ikke at dere på Onkel Henrys kan ha ventetid, selv om jeg vet at det er et kvalitetsstempel. Jeg elsker å være impulsiv.
Jeg vokste opp i Tromsø. Flytta hjemmefra da jeg var 16 år. Alt var ikke så enkelt på den tida og jeg følte at jeg måtte ta et valg om jeg ville være svak eller sterk. Jeg valgte det siste. Å tatovere seg da var en del av prosessen. Det var som om blekket gav meg akutt styrke. Onkel var sjømann og sterk. I oppveksten studerte jeg tatoveringene hans mye. Det var spennende å høre ham fortelle om ukjente havner. Der gikk det i rullings og sterk kaffe skal jeg si deg!
Unbreakable and Tender
Hvor gammel var du da du tatoverte deg for første gang da?
Yngvild må tenke seg litt om før hun svarer. Hehe, jo, jeg må være ærlig! Jeg var faktisk bare 16 år. Gamblet på at de ikke skulle spørre om legitimasjon da jeg så ganske voksen ut. Det var ei shady bakgårdssjappe i Tromsø. De var heldigvis, eller uheldigvis mer opptatt av penger enn av ID.
Jeg skrev «Unbreakable and Tender» og følte meg som den sterkeste dama i Tromsø. I dag er jeg ikke fullt så glad i det sitatet, det blir fort litt klisjé.
Tatovering er en hobby for meg, sammen med så mye annet jeg driver med. Det var min bror som anbefalte meg å besøke Thea på Onkel Henrys. Jeg har fått mange fine av henne, men Thea er veldig populær og som sagt er jeg ikke så god til å vente. I det siste har jeg kastet meg på tribal-bølgen- det er noe av det råeste nå synes jeg. Neo tribal som det kalles. Ikke alle forstår tribals, og det provoserer litt- det liker jeg. Silje på Midtbyen er veldig god på dette uttrykket synes jeg.
Evig opprører
Hva synes familien om at du tar så mange tatoveringer da? Du er jo relativt ung.
Til min mors store forskrekkelse har jeg har valgt å være opprører til beinet. Det tror jeg hun har vent seg litt til nå. Til jul gav jeg faktisk mamma et gavekort på Onkel Henrys. Hun samler på ugler, og jeg tenkte at hun kunne ta en fin ugletatovering der. Men mamma er mer impulsiv enn meg! Plutselig hadde hun vært i Oslo og tatt ei stygg ugle der! Jeg kjefta skikkelig på hu. Jeg ble rett og slett fornærma.
Mustipusti
I oppveksten betydde bestemor Lovise svært mye for meg. Hun var min mor nr to. Flere av tatoveringene mine er for å hedre henne. Så det er ikke alt jeg gjør for å provosere. Bestemor kalte meg aldri Yngvild, men Mustipusti. Det har jeg skrevet på meg. Jeg har også en minimalistisk tatovering av bestemor utenfor blokka der hun bodde. Vi var brevvenner, men så ble hun dement. Da ble det slutt på skrivingen. Gode tatoveringer som betyr alt for meg. Tenk at det finnes kunst som faktisk er for personlig til å henge på veggen.
Hverdagen er livet
Du formidler mye med tegn og tatoveringer. Har du lyst til å formidle noe med ord til den som leser dette intervjuet?
Ja. Det kan jeg gjøre. Yngvild venter litt før hun svarer.
Hverdagen er livet! Ikke sats på at begivenhetene skal bære deg gjennom. Og smil til folk du møter på gata. Det er en fin kanal å tune seg inn på. Møter jeg sure mennesker som behandler meg dårlig, så smiler jeg og tenker at jeg er lykkelig som har det bedre enn dem.
