Konnichiwa Onkel Henry

Den verste i skolegården

Det startet vel med Pokemon sier Gina, og blir nostalgisk. Hun gløtter bort på den nesten selvlysende knallgule Pikachu, som sitter stille i sofaen med lange ører.

Alle vennene mine samlet, tradet og gamblet med både kort og figurer i relativt ung alder. Det ble et eget Pokemonmiljø i skolegården kan du si… «Pokemon mania.» Men så ble det forbudt og miljøet ble brytt opp. Rektoren på Byåsen skole gav klar beskjed om at det hadde gått for langt. Skolen skulle ikke være japansk spillebule fikk vi høre! Gina er kortklipt, ser litt rampete ut og har flere tatoveringer med tema fra «Anime» nedover armene. På den ene hånda har hun tatovert røde japanske tegn. Hun er selv som dratt ut av en japansk tegneserie.

Var det ikke litt vel strengt å forby Pokemon på skolen da?

De måtte det. Det ble så mye uvennskap mellom elevene. Det var så mange som stjal kort, og lurte hverandre. Da man ikke fant igjen «favorittkortet» sitt pekte man på sidemann og da var bråket i gang. Gjerne før man hadde sjekket om kortet lå i sekken eller igjen hjemme. I begynnelsen var det mange som lurte meg også, men etterhvert begynte jeg å gjennomskue luringene.

Stjal du noen gang kort da?

Jeg var vel en av de verste. En angrende Gina «legger alle kortene på bordet». Ikke nok med det; Jeg fikk andre til å stjele kort for meg også, samt takserte jeg figurer til altfor lav pris, da jeg selv ville ha dem med meg hjem. Hoff, det var nok ikke helt bra det der… Om noen av ofrene leser bloggen får jeg nok benytte anledningen til å be om tilgivelse.

Jeg har faktisk samlet Pokemonkort helt frem til i dag. Kanskje det er på tide med en «reunion» så jeg får gitt tilbake noe av tyvegodset. Gina ler og blunker lurt med det ene øyet idet lyset fra vinduet treffer den spisse hjørnetanna hennes. Hun kan minne litt om en japansk anime-vampyr med det lure smilet og den elektriske hårsveisen.

Det var litt styr med akkurat Pokemon, men jeg kan nok si at det var interessen for manga som reddet meg gjennom engelsktimene. Jeg var håpløs der, men da jeg ville lese tegneseriene måtte jeg lære meg engelsk. Så det var en sunn interesse sånn sett. Manga og anime gav meg nok mange visuelle inntrykk som formet tegnestilen min. Etter hvert flyttet jeg til England og tok en bachelor i illustrasjon.

Både Gina og Juri begynner nå å bli kjente tatovører i Trondheim. Begge er de inspirert av japansk kultur. På Onkel Henrys kalles de nå veteraner. Der har de begge gått i lære, og har til sammen jobbet der i mer enn 10 år. Helt siden barndommen har begge vært svært lojale gamere og animefans.

Fra Tyskland til Japan

Juri; Du har jo faktisk bodd i Tokyo! Hvordan var det?

Ja, det stemmer. Jeg er egentlig antropolog. Da jeg bodde i Japan studerte jeg kunsthistorie og fokuserte på japansk religion. Min fascinasjon for anime derimot startet lenge før det… Jeg er jo fra Tyskland og vokste opp der med mamma, Kathrin. Som liten var jeg stor fan av Sailor Moon, og som Gina; Pokemon! Inu Yasha var jeg også veldig glad i. Å komme til Japan var jo som å få en sprøyte med kulturell input. Tokyo føltes så kjent, men likevel som en annen planet. Den japanske kunsthistorien og mytologien deres gjennomsyrer på en måte hele hverdagen der når man vet hva man skal se etter. Japan blir da så mye større.

Tokyo har jo nærmest en portal på hvert gatehjørne. Juri lukker øynene, og drømmer seg tilbake til «The country of the rising sun». Hun er kledd i sort og går med tradisjonelle Tabi sko. Også kjent som «ninjasko». Fremst på halsen har hun tatovert et tydelig gammelt ornament. Her er ingenting tilfeldig. Juri er stilsikker og som tatt ut fra Tokyos gater, der Harajuku-moten dominerer.

Er det noe sted du anbefaler en «nerd» å besøke i japan da?

For gamere og animefans er det et must å besøke Akihabara. Det er en kjempestor bydel som kun fokuserer på den type ting. Spillehaller, butikker, temakaféer fylt med lys og figurer store som hus. Du må huske på at Manga har vært i japanernes kultur i flere hundre år. Så dette er skikkelig historie for dem.

Mange av kundene mine på Onkel Henrys er animefans. Jeg tror mye av dette handler om nostalgi og dagdrømming. Som voksne er det jo så viktig at vi ikke slutter med akkurat det. I motsetning til Disney, som gjerne er rettet mer mot barn, fokuserer anime mer på de «unge voksne.» Det gjør de både med historiene og utformingen av karakterene.

Nerdene forenes

Dere arrangerer Geek Week 8-16 august på Onkel Henrys Midtbyen. Hva er det?

Det er en hel uke der vi kun tatoverer manga og animemotiv. Vi gir alle kundene 25 % rabatt og har et samarbeid med Outland. Med Geek Week ønsker vi å vise at vi tar sjangeren på alvor, og vi håper at vi klarer å forene «nerdene» i byen litt.

Er det fremdeles mulig å booke seg inn?

Nå har dette gått over all forventning og vi er dessverre fullbooket, men i går bestemte vi oss for å ta med vår dyktige kollega Nora på arrangementet. Om man ikke venter for lenge, kan man få plass til henne. Vi anbefaler alle animefans og ta en titt på hva Nora gjør. Hun har virkelig den rette streken for dette! Hun har to kontoer på instagram @fancyfossa og @fossaink

Har dere noe dere vil si til nerdene der ute?

«Life is short, get more tats and play more games, og ikke stjel pokemonkortene til hverandre!»