Fra Hitra til Båtsfjord
Han husker det som det var i går. Da han fikk være med pappa ombord på MS Hico. Det var sommer og turen gikk fra Hestvika på Hitra, til Båtsfjord lengst i nord. Pappa Kurt var sjømann og norskekysten var hele verden. Raymond var bare 6 år. Ofte ble han vekket om natta, da båten passerte et sted pappa mente guttungen burde se. «Det var ikke så lett å komme seg på rett side av båten i halvsøvne, men kokken hjalp meg med det. Han tegnet en B på min venstre hånd og en S på den høyre. Slik lærte jeg forskjellen på babord og styrbord.»
Raymond Eide er artist, gitarbygger, sveiser, lærer og friluftsmann. Med sin dybde og mystikk sjarmerer han høflig venner og nye mennesker han møter på veien. Raymond er ikke «typisk trønder.» I en grønn hippie-jakke som får ham til å ligne en skogvokter fra vikingetiden møter han oss med glød i øynene. Håret et frisert i beste mohawk stil og nevene er godt tatovert. På den ene hånda bærer han en sort hodeskallering. Han sklir så absolutt ikke inn i mengden, men med sin beskjedne fremtoning kan han trygt besøke både svigermødre og foreldremøter. Raymond er vanskelig å sette i bås. Men man kan ikke la være å prøve.
Inn i solnedgangen
Vi bryter stillheten. Er du indianer Raymond?
Indianer!? Nei… Jeg vil ikke si det…! Men jeg sov alene ute på julaften i 15 minus! Det var stjerneklart og jeg spiste tørket hjortekjøtt fra Hitra. Jeg likte det og for meg var det nok den beste julaften jeg kan huske.
Da er du indianer! Med indianer mener jeg en som kan sale opp og ri inn i solnedgangen når han selv måtte ønske det.
Det har vært mitt motto hele livet! Så ja, da er jeg nok indianer. Raymond nikker og er enig.
Fra KISS til Country
Du er i alle fall musikkmann. Kan du huske når du fikk ditt første instrument?
Ja, det ligger enda i kjelleren hjemme på Hitra. Det var et lite trekkspill jeg fikk ombord på M/S Cupid. Jeg var bare 3 år den gang.
Husker du det første albumet du kjøpte da?
Jada, det husker jeg godt. Det var i 1982. Jeg kjøpte Creatures of the Night med KISS på kassett. Det var hos Helge på bensinstasjonen på Sandstad. På den tida så jeg at klær og uttrykk kunne skape tilhørighet til musikk. Det var spennende og hadde sterk tiltrekningskraft. I 8 klassen startet jeg å spille litt i band. Da gikk det i gammeldans. Vi kunne lite teknisk, men da vi rigget oss opp ute i Fillan med åpen gitarkoffert, ble det likevel penger i kassen. Hitterværingene var ikke grådige. Før jul var givergleden størst. Da var det bare å pakke seg inn i varme klær og klippe fingrene av gamle hansker.
Etterhvert ble jeg med i flere band og musikken tok vel mer en country retning. Jeg har spilt på mange ungdomshus i øyriket.
Den sorte dragen
Så kombinerte jeg musikk med sveising på Ulvans båtbyggeri. Der var jeg i 8 år. På den tida kom den danske tatovøren Dan Espensen til Hitra. Da en kamerat fikk tatovert en ørn på armen, skjønte jeg at dette var magiske greier. Vi hadde jo aldri sett noe lignende, kun på sjøfolk. Jeg var glad i å tegne og designet da en svart drage jeg fikk tatovert. Den betalte jeg 700 kr for. Det var artig å få være med på noe kreativt. At jeg kunne skrive noe i stein som ble hos meg for alltid, det var spesielt og veldig kult.
Med morfar i snekkerboden
Du bygger gitarer. Det er jo også kreativt. Hvordan startet du med det?
Jeg jobbet som tømrer i noen år på Hitra, mens jeg underviste litt som språklærer. Trearbeidet var noe jeg lærte av morfar, han hadde det som hobby ute i boden sin. Etter noen år som lærer følte jeg at jeg stod litt fast med hodet i skoleverket. Det drepte kreativiteten min. Gitarbyggingen ble en sammensmelting av alt jeg stod for kan du si. Stål, tre og musikk.
Jeg er både ydmyk og stolt når et kjent navn avbildes med et instrument jeg har bygd. Senest i sommer så jeg et av mine idoler fra ungdommen, Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho, entre festivalscenen med en gitar laget av meg. Jeg får fortsatt gåsehud av det. At han bruker noe fra meg for igjen å skape noe for tusener er magisk.
I dag er du godt tatovert. Du klarte ikke å stoppe med bare en drage?
Jeg gjorde nok ikke det. Raymond blunker lurt.
Apropos indianer, jeg fikk jo faktisk tatovert et bånd med en indianerfjær på som min andre tatovering. Det var også på Hitra. Senere dro jeg til byen for å tatoverte meg på Leutenhaven til Eric Price. Jeg ba om en hodeskalle, men fikk en edderkopp. Raymond drar opp genseren og er ikke fullt så stolt av motiv andre har bestemt.
Mange av mine tatoverings-minner begynner nå å bli gamle. Om jeg reflekterer litt rundt hvordan det var den gang, så må jeg vel kunne si at ingen av de som tatoverte meg da var i nærheten av å sette standarden og følelsen jeg får når jeg tatoverer meg hos Onkel Henrys. Jeg har vært trofast mot Onkel i mange år nå. Jeg trives både på Midtbyen og på Bakklandet. Her er det mer sjel og alle er hyggelige. Samt ber man om en hodeskalle her så ender man ikke opp med ei «kongro.» Raymond ler.
Livets skute
Jeg har samlet arbeid av Thea, Gina, Johny og Terje. Da jeg fikk hendene tatovert av sistnevnte en høstkveld på Bakklandet, forstod jeg at tatovering er som musikk, det finnes ingen grenser og det knytter oss sammen i kreative prosesser jeg får være en del av. Bak på leggen har Terje lagd en skute på meg. Det er livets skute. Fra Hestvika går den -hele veien gjennom livet før den en dag legger rolig til havn i Båtsfjord. Raymond blir tydelig rørt av samtalen, og drikker rolig opp det som er igjen i kaffekoppen.
Så pakker indianeren sekken, saler opp og forsvinner inn i solnedgangen på en elektrisk sykkel. På den andre siden av vår drømmeverden er Raymond også pappa, og guttungen Storm skal hentes på skolen. I dag blir det fiskekaker til middag.
