Et beist dekt av sorte skjell med store vinger forsvinner rundt et hjørne av stein. En liten gutt følger etter… På slottsveggen følger skyggen av en ridder i rustning ham. Skapningen puster og peser idet den jages fra rom til rom. Livredd løfter gutten sverdet og bestemmer seg for å gå helt inn i mørket denne gangen. Nå har han endelig trengt monsteret opp i et hjørne. I det han skal sette sverdet inn mellom skjellene merker han plutselig noe bak seg. Ei klo med lange klør nærmer seg forsiktig hodet på den lille gutten. Han kaster seg i motsatt retning med ryggen inn mot den fuktige steinveggen. Klar til å forsvare seg.
Stoooopp! Jan, nå er det nok!! En sint stemme høres i hele vestfløyen av det gamle slottet. Dragen i hjørnet forvandler seg raskt til en eldre dame iført en sort hatt, og sverdet i hånden blir til en spaserstokk. Det er turistguide Ivana som gjør sitt beste i å forsvare en av de eldre gjestene mot slottets eneste trussel. Jan Motyl, 6 år.
Mamma Ivana drar en kanelbolle opp av sekken og finner frem penn og papir. Så føres forbryteren ned til slottets fangehull. Et semi-moderne venterom med sofa, skrivebord og en lampe. Straffen er nok en gang tegning.
Noen timer senere rusler de hjemover i sommersola. Hjem til middag og pappa Peter som fyller leiligheten med lyder fra en gammel skrivemaskin. Han slår ustanselig på den... Hans neste bok må bli ferdig.
24 år senere møter vi den tsjekkiske gutten. Nå ser han heldigvis forskjell på eldre damer og drager. «Jeg tegner dem fortsatt, men nå får jeg skryt og betaling for det- og kunsten min er ikke lenger straff.» Jan smiler og blunker sjarmerende bak de runde brillene. Han ser ikke ut som en «typisk tatovør.» Kanskje er han ikke det heller... Jan fremstår som svært høflig, rolig og belest. I 8 år har han nå jobbet på Onkel Henrys. Først i midtbyen, nå på Bakklandet.
Oppvokst i slott.
Hvordan ble du interessert i det kreative og tatoveringer Jan?
Jeg har alltid vært en dagdrømmer. Som sønn av foreldre som begge var turistguider besøkte vi hundrevis av slott og hellige steder i oppveksten. Jeg måtte rett og slett fantasere og tegne for å underholde meg selv. En omvisning kunne jo vare i mange timer…
Jeg var også mye til bestemor. Hun var dramaturg, spesialisert på dukke-teater. Når jeg i dag ser fargepaletten jeg bruker på mitt arbeid aner det meg at den er treffende lik tøyet på bestemors dukker. Du vet… kreativitet er noe man enten har i blodet eller ikke.
Strippeshow i klasserommet.
I tenårene så jeg en dokumentarfilm om den amerikanske tatovøren Sailor Jerry. Den gjorde så sterkt inntrykk at jeg begynte å tegne tatoveringer på meg selv med tusj. Vi hadde en nabofamilie som var sigøynere. En av de eldre guttene der tipset meg om en tatovør, og sent en høstkveld fikk jeg min første tatovering. En toppløs pin-up dame med røde store lepper. Jan forteller at hele skolen ville se på de puppene, og så lo guttene til de rullet rundt på gulvet med tårer i øya. De var umodne- men det er gode minner å tenke tilbake på, humrer han…
Hvordan kom du deg så inn i tatoveringsbransjen?
I nesten et år jobbet jeg med å sette sammen en portefølje som skulle imponere tatoveringsbransjen. Så la jeg ut på ferden. I mitt hode trodde jeg nesten at jeg kunne velge og vrake. Men sannheten var langt fra det. Det er mange dyktige tegnere i bransjen vår og jeg forstod raskt at jeg var en av mange som søkte læreplass. I Praha var det og er fortsatt svært vanskelig å finne noen som vil lære bort tatovering. Til slutt tilbød jeg meg å jobbe gratis i resepsjonen på et sted der tatovørene kjørte Harleyene rett inn i butikken og parkerte dem der de satt å tatoverte. Jeg åpnet døra da gutta brummet på utsiden, vasket utstyr, lagde tatoveringsnåler og tok imot kunder. Det var fra morgen til sent på natt. Det gjorde jeg i nesten to år før jeg fikk prøve en tattoo maskin på griseskinn og bananer.
Veien til Norge.
Hvordan endte du så opp i Norge?
Jeg trengte å finne den rette kulturelle innflytelsen for meg som tatovør. Det ble tidlig en drøm å besøke Skandinavia. Norge spesielt. Det er jo nærmest sjømannens vugge. Da et nyåpnet studio i Kristiansund, Berntsen og Son trengte tatovør, ble det min billett inn til Norge. Etter en stund ble det studioet avviklet og jeg ble tilbudt jobb på Onkel Henrys Tattoo Shop, i mine øyne et av nordens beste tattoo studio. En drøm hadde gått i oppfyllelse og det tilbudet godtok jeg uten å blunke. Hjemme i Tsjekkia hadde vi jo til og med hørt om Onkel Henrys. 8 år har gått og Trondheim har blitt mitt hjem. Jeg har funnet det jeg lette etter her. Det er veldig enkelt og bo her med dere trøndere. Jan lager seg en kopp med te og smiler fornøyd mens han mimrer tilbake.
Hva slags stil liker du best å tatovere, og føler du det er stor forskjell på tatoveringene i Norge og i Tsjekkia?
I Tsjekkia gjøres mye bra arbeid, men det er Old School-stilen som har blitt min vei. Jeg liker å bevare og videreføre de eldgamle motivene. De er en del av Nordens kulturarv. Hjemme følges nok mer mote, og vi har ikke den tilknytningen til sjøfolk som dere har. På Bakklandet får jeg heldigvis se mange gamle tatoveringer. Skip, livbøyer, roser og ørner. Jeg elsker å studere dem. Enkelte nekter jeg å røre. De er som de gamle rosemalte skapene dere selger på auksjon. De skal ikke restaureres. Da tilbyr jeg heller kunden en matchende tatovering et annet sted på kroppen.
Hva tenker du om fremtiden for tatoveringsbransjen?
Tatovering har for lengst blitt mainstream, det er en mynt med to sider. Bransjen har gjennom sterkere konkurranse nå strekt seg til et nivå med høy kompetanse. Samtidig har det blitt flere useriøse aktører og mye dårlig kvalitet. Tatovører som er dårlig på drift ødelegger også bransjen med å dumpe priser til et nivå der de ikke en gang klarer å betale skatt. Jeg tror nok flere av kundene i fremtiden vil velge seriøse studio og ryddige forhold. Som Sailor Jerry selv sa: "Cheap tattoos aren't good, and good tattoos aren't cheap."
