Alene under stjernene
Hjemme på Sandvollan har roen endelig senket seg. Den store familien hviler trygt i sengene sine og alle rom er mørke. Lille Aurora samler sammen noen fargestifter og en godt brukt tegnebok, så sniker hun seg opp. Hun lister seg barfot forbi søstrene sine som sover dypt, forbi rommet til brødrene sine og tenker at kysten nå er klar. Plutselig går ei dør opp foran henne. I det varme lyset ser hun at det bare er pappa Eldar som går i halvsøvne. Han kan få tro at hun sover, for i morgen er det nemlig hjemmebarnehage kl 08 00 og Eldar er lærer. Han mumler noen ord i det store skjegget sitt, går på do og legger seg igjen. Aurora mister en tegnestift på gulvet. Hun holder pusten og står helt stille. Heldigvis! Ingen våknet... Hun plukker den opp og fortsetter ferden videre. Ut døra og nå; siste vaktpost. De sinte hønene som alltid varsler familien om reven, eller uventet besøk. Aurora sniker seg langs husveggen og gløtter bort på hønsehuset. Øynene hennes glitrer i måneskinnet. Så tar hun fart, løper gjennom hagen, setter foten på taket av hønsehuset og sparker ifra. Hun letter og flyr opp i det store epletreet mens alle himmelens stjerner glitrer bak henne.
Aurora skyver den største grenen til side, og så ser hun alt. Tingeling som kaster stjernedryss over hagen, Percy Jackson som leker med Zevs lyn, og i bærbuskene kan man så vidt få øye på hatten til Peter Pan. Lengst der ute skimter hun The Black Pearl i retning Sandvollan. I masten henger Jack Sparrow og vinker til lille Aurora. Nå er det bare å tegne i vei før alt forsvinner igjen og dagslyset forvandler hagen til barnehage atter en gang.
Dagdrømmer
14 år senere treffer vi Aurora. I dag har hun vært tatovør på Onkel Henrys i 2 år.
Aurora, har du sluttet å dagdrømme?
Aurora er vakker, jordnær og en smule sjenert. Hun legger litt av håret bak øret og må tenke seg om før hun svarer. Jeg leste mange bøker i oppveksten og de ga sterke inntrykk. Vi er en søskenflokk på 7, og pappa hadde hjemmebarnehage for oss. Det var kjempebra og trygt, men av og til drømte jeg meg litt bort til den «store barnehagen». Dagdrømming var kanskje noe jeg brukte litt som underholdning da. Jeg tror dagdrømming er bra for psyken vår, jeg mener å ha lest det et sted. Så nei, jeg har nok ikke sluttet med det. Aurora smiler.
Ville bli arkitekt
Har du alltid likt å tegne? Ja, det har jeg gjort helt siden jeg… Helt siden jeg kan huske. Pappa har alltid vært dyktig til å tegne, han er best på hus. Han har bla. tegnet huset vårt hjemme på Inderøy. Pappa sørget for å gi oss mange kreative oppgaver i barnehagen og det har nok betydd mye. Arv og miljø sammen. Min bror Simen var 13 år eldre enn meg og utdannet seg til å bli arkitekt. Jeg drømte om det samme, men da han fortalte om at jobben handlet mer om byråkrati, søknader og lignende begynte jeg å tenke i andre baner.
I en periode ville jeg bli arkeolog. Faroer, mumier og hieroglyfer- kan man egentlig finne noe mer spennende? Aurora lyser opp mens hun drømmer seg bort til fjerne ørkenland.
Hvorfor satset du ikke på det da?
Jeg tror nok det kan være en spennende jobb, spesielt om man har et felt man brenner for. Samtidig er det jo også et yrke der man må være tålmodig og jobbe mot langsiktige mål. Det blir nok mye graving, og det er kanskje ikke helt det jeg drømmer om. Så får jeg inntrykk av at mange der ender mer opp som guide på museum og fordyper seg i steintyper. Jeg ønsket nok mer å bli en kvinnelig versjon av Indiana Jones. Aurora ler av seg selv og det hun reflekterer over.
Jeg må være i kontakt med det kreative, helst være en del av selve skapelsesprosessen selv. Da jeg forstod at jeg kunne tegne mennesker, og så at det faktisk lignet på dem, ble det nærmest en besettelse å tegne portretter. Som realisme-tatovør får jeg brukt så mye av meg selv, fortida og det som ligger i blodet mitt. Om jeg hadde blitt maler eller billedkunstner hadde det nok blitt mye mer alenearbeid. Jeg er sosial og glad i mennesker. Så tatovør er midt i blinken for meg.
Ble headhuntet
Hvordan kom du i kontakt med Onkel Henrys og hvordan var det å flytte til Trondheim?
Å flytte til Trondheim var spennende. Nesten alle søsknene mine hadde flyttet hit, og endelig var det min tur. Det hele var jo litt tilfeldig. Jeg hadde en instagrambruker hvor jeg postet de fleste tegningene mine. Eieren av Onkel Henrys, Terje, kontaktet meg og lurte på om jeg hadde vurdert å bli tatovør. Det var jo noe ingen andre i familien hadde gjort. Så det var jo en utrolig spennende tanke… Så reiste jeg til Trondheim å prøvejobbet. Da fikk jeg tatovere på practice skin. En slags gummihud som lærlinger øver seg på. Jeg husker Terje sa at jeg måtte slappe av og at det ikke var noen test. Da tenkte jeg “omg dette er en test!" Jeg lagde en rose og Terje mente at jeg hadde et talent for tatovering. Så begynte jeg i læra hos ham. Jeg følte meg trygg på Onkel Henrys og opplæringa minnet meg mye om hvordan jeg har lært ting tidligere. Fritt, uten læremål- men med lidenskap og fokus på å utvikle det man allerede er god på. 1 juni, 2022 var jeg ferdig i læra og Onkel Henrys mente jeg var god nok til å kunne kalle meg tatovør.
Har motbevist alle fordommer
Selv om jeg har hatt god støtte fra familien var det jo selvfølgelig noen eldre i familien som var litt redde for hva jeg begikk meg ut på. Men jeg tror de fleste fordommer er blitt motbevist og når familien hjemme ser at jeg har det godt snakker det for seg selv.
Hva slags stil liker du best å tatovere?
Jeg tror nok det naturligste er å ta med seg sitt tidligere uttrykk. Det har også jeg gjort. Realisme, portretter og ting som har en dypere betydning er nok det som står mitt hjerte nærmest. Får jeg gjøre portretter fra filmer, koser jeg meg masse. I fjor tatoverte jeg pappa. Hans første tatovering ble faktisk et Old School portrett av mamma, med navnet hennes "Randi" under. Aurora smiler når hun forteller. Pappa påstod at han hadde kjøpt lite blomster opp gjennom årene. Med henne på armen burde det nå være glemt, sa han og lo.
Vi avslutter praten med Aurora da neste kunde ankommer Onkel Henrys Midtbyen. Takk for et hyggelig møte Aurora
