Gjennom tåkedisen
Ei slank tenåringsjente på langrennski tar et pust i bakken. På ryggen står Ottestad Idrettslag stort i hvite store bokstaver. Hun speider utover et snøkledd landskap og drømmer seg bort i den rosa solnedgangen. Svetteperlene i panna har blitt til is i vinterlufta. Ukas fjerde treningsøkt er over. Her er Silje god. Hun løfter litt på den ene skistaven og begynner å tegne abstrakte linjer i nysnøen. Helst vil hun bare bli stående der og tegne hele kvelden…
Så setter hun begge stavene neddi og sparker fra! Etter hvert går hun ut av sporet og lager sitt eget. Oppe i åsen ser en kråke med snø på nebbet ned på kunstverket Silje etterlater seg i snøen. Her bestemmer hun selv, ingen trener maser på henne. Det er ingen regler å følge og ingen konkurranse.
Silje er i god form og går langt, plutselig har hun lagt mange kilometer bak seg. Hun går over den store åkeren, gjennom skogen der tåkedisen lister seg omkring og forbi det skumle tjernet. Nå begynner det å bli mørkt. Alt er stille bortsett fra stavene som treffer snøen. Så ser hun et mildt og vennlig lys. Endelig er hun fremme. Hun spenner av seg skiene og støtter dem inntil et blått hus med hvite skodder. Inne sitter bestefar Magnar og tegner linjer på en stor planke. Han er treskjærer. Silje følger nøye med på hvor kopiblyanten går… Nå er hun like nysgjerrig som kråka oppe oppe i åsen. Hva skal han lage denne gang?
Livets linjer
"Linjer følger oss gjennom hele livet. Det er først i det siste at jeg har forstått det. De hjelper oss til å finne frem på en magisk måte og skaper balanse der det bare er tomhet. Jeg liker å kalle dem guidelines."
Silje har malt dem, tegnet dem på papir, i sand og i snø. Nå bruker hun nåler og risser dem nøye inn i hud med en trådløs tatoveringsmaskin. Den første jeg tatoverte "guidelines" på var forfatteren Favel Parrett fra Australia. Hun kom hele veien tilbake året etter og ville ha flere. Det var vel egentlig etter at jeg la ut bilder av henne, jeg oppdaget interessen for en abstrakt retning. Nå har det sakte men sikkert blitt "min greie."
Du kunne gjort karriere på ski. Hvorfor satset du på tatovering og ikke idretten?
Vet du hva… Det gikk bare over. Jeg følte at jeg var på feil plass og jeg trengte mer frihet, samt at det var på tide at det kreative i meg ble prioritert.
I ungdomstiden kikket jeg mye på at min bror Stian gamet. Fargene og bevegelsene fant sin vei inn hos meg. Det endte med at jeg studerte animasjon og digital kunst i fire år. Etterfulgt av et år på illustrasjon. Da pandemien kom, og alt ble gjort digitalt mistet jeg motivasjonen. Det ble kjedelig og ensomt å studere alene. Jeg fulgte Onkel Henrys på Instagram, og da jeg så at det foregikk en jakt på lærlinger måtte jeg jo bare sende en søknad. Det har jeg ikke angret på.
Fra Mjøsas bredder til bartebyen
Hvordan var det å flytte til Trondheim fra Hamar da?
Det er større forhold her, og det er ikke fullt så intimt som på Ottestad og Hamar. Jeg er ikke den som prater hull i hodet på folk. Noen beskriver meg som litt mystisk eller som introvert. I oppveksten var jeg ganske sjenert. Det tok litt av energien da. Nå har jeg nok akseptert den biten litt mer, og forstår mer av meg selv. Heldigvis er trønderne glad i folk, så de drar meg med i samtalene. Det setter jeg pris på.
Hva bruker du tid på når du ikke tatoverer da?
Nå bor jeg på toppen av Byåsen med katten min. Kveldene bruker jeg og Lily på å se naturprogram og drømme oss bort i fuktige regnskoger og større katter. Det er første gang jeg har en katt som faktisk er mer glad i å se på TV enn meg. Silje ler og himler med øynene på en artig måte. Jeg har en forkjærlighet for øst-asiatisk mat, så på kveldene koker jeg litt. Det er skikkelig artig å prøve ut nye oppskrifter. Ingen nudler på katten, men Lily elsker laks. På fredager hender det seg at hun også får en bit. Så har vi jo et helt spesielt miljø på jobb da! Jeg bruker mye tid der. Vi har filmkvelder, arrangerer quiz, vinkvelder og prøver ut nye restauranter i byen. På Halloween kledde vi oss ut, skjærte gresskar og gjorde om resepsjonen til bar. Det var veldig gøy! Sånt setter jeg pris på. Onkel Henrys er viktig for meg. Der kan jeg utvikle meg faglig og få sosialt påfyll.
Aldri ferdig utlært
Tok det lang tid å lære seg å tatovere?
Jeg gikk 11 måneder i lære der samtidig som Aurora. Vi hadde begge rask utvikling og fullførte samtidig. Det var artig å dele læretida med henne. Vi flyttet jo begge til en større by, og kom sammen inn i en ny bransje. Hun fra Inderøy, jeg fra Ottestad. Det har utviklet seg til et godt vennskap.
Det er et stort ansvar å være tatovør. Jeg må vel innrømme at jeg kjente et ganske stort press på å levere da Terje sa jeg var ferdig med læretida. En ting er å ha nok kunnskap til å kalle seg tatovør, men etter å ha jobbet en stund tror jeg kanskje at man aldri blir utlært i dette. Hver kunde kommer jo med noe nytt. Egentlig er det sjeldent at jeg påstår noe hardnakket eller stiller meg bestemt på en side av streken. Jeg er som regel midt i mellom. Kanskje er det der man må stå for å se nyansene.
Mens vi intervjuer Silje sitter hun å forbereder sin neste jobb. Hun bøtter innpå med kaffe mens hun prater. På koppen følger Stinky fra Mummidalen nøye med på hva som foregår. Silje holder opp en stor skisse formet som en kvinnerygg. Den er dekket av linjer som blir til bladene på en monstera plante. Dette er en tatovering jeg planlegger til ei jente som heter Malin. Store tatoveringer med flow, botaniske motiv, abstrakte prosjekter, tribals og surrealisme- ja takk!
Takk for at du lot oss bli bedre kjent med deg Silje. Nå kan de som besøker deg forstå litt mer av linjene de bærer med seg.